Surrete venner

Vi møtte et par som vi ble fort venner med. De drev en smykkebutikk og vi tenkte å hive oss med de og hjelpe de litt. De var ikke veldig gode på å drive butikken for med en gang de hadde solgt noe stengte de butikken uavhengig av når tid på døgnet det var. De hadde ikke faste åpningstider og alt var bare rot. Det viste seg at dette ikke ble spesielt bedre etter hvert heller. Da vi kom inn i bildet ønsket de at vi skulle ta over hele butikken og selge smykker for de. Dette var vi ikke interessert i, ikke hadde vi rå til å ta over butikken og ikke hadde vi tid eller ork til dette. Dette var deres baby, ikke vår. Vi dro til Norge på ferie i to månedere og i løpet av den tiden hadde de solgt butikken og flyttet fra øya. Vi mistet kontakten, men følger hverandre på facen og plutselig kom det en melding om at de var flyttet til Vietnam. Vi var glade på deres vegne, men etter noen måneder kom det kontramelding, de var flyttet til Tenerife. Her jobber de og har åpnet ny butikk! Bare surr. Noe som er greit å forholde seg til er casino på nettet.

Julias pene bild

Minsten sjefer

Det er ganske nifst å høre på ungene hvordan de snakker når de har med seg venner hjem. De høres ut som små oss. De forteller vennene hvordan de skal oppføre seg og hva de skal gjøre. Minstemann på syv styrer veldig. I dag har han med seg en kompis fra klassen og de skal lage seg nudler. Nå har han sittet og fortalt vennen hva han skal gjøre med nudlene når han er ferdig å spise. Vi driver resirkulering her hjemme og derfor har han nå hatt en lang utredning om hvordan kompisen skal kaste søppelet sitt. ” Du må helle ut sausen fra nudlene, så må du hive nudlene i den blå søppelbøtten. Etterpå må du ta av papiret på boksen og kaste det i den posen som ligger der, og så må du kaste boksen i den gule bøtten hvor det står “kun plast” på lokket!” Kompisen syntes dette var litt innviklet, og minsten han spretter opp og kjefter litt over at ikke kompisen skjønner hvordan han heller av sausen på nudlene og ikke helt skjønner hva som blir sagt. Det er både gøy og litt skremmende for det er jo sånn vi snakker til ungene og når jeg hører det nå er det ikke alltid like hyggelig måte det blir sagt på. Tror jeg skal tusle ned i hulen og spille casino.

Mannen og juicelaging

Vi har kjøpt juice presse for å kunne lage oss egen hjemmelaget juice. Den har vi der vi bor og dette synes mannen er herlig, så han kjøpte like gjerne en maskin til for å ha når han er på jobb. Tidligere har han ikke kunnet holde på med juice maskinen for han blir så allergisk. Det snører seg i halsen, han blir tungpustet og øyne og nese renner, men etter en del juice virker det som han tåler mer, så nå kan han lage juice og vaske maskinen selv. Det har vært jeg som har laget juicen bestandig, men nå skulle han ut og handle frukt og grønt til å fikse dette selv. Jeg ringte han for å høre hvordan det gikk og da lurte han fælt på hva jeg hadde i juicen, for hans smakte svovel og han kunne ikke skjønne hvorfor, for han hadde ikke løk i. Vi pratet litt og gikk igjennom de forskjellige tingene han kunne ha i juicen. Jo, han hadde en hvit dings med noe grønt på, var ikke det stangselleri? lurte han. Fort skjønte jeg at han hadde hatt purreløk i juicen. Ikke rart den smakte svovel. Herlighet som vi flira. Nå lager han juice med selleri og gleder seg over den gode smaken.

Joars nydelige foto

Slalåm

Da jeg var i tenårene var det snakk om å stikke i bakken og stå på slalåm. En venninne av meg hadde slalåm ski og hadde stått en del da hun var liten. Nå skulle hun få seg nye så jeg kunne få kjøpe hennes brukte, billig. Det var vel en god idè og da kunne jeg øve meg litt i bakken ned fra henne til meg. Jeg tok noen fine, men stive svinger nedover. Det ble mer ploging enn skikkelig slalåm svinger, men who cares? Målet var at jeg skulle ha nok kunnskap til å kunne gå i bakken å stå. Dagen etter durte vi av gårde til Flaskebekk, en liten bakke på Nesodden. For meg var den STOR! Der var det tallerkenheis, noe jeg ikke hadde øvd på. Det gikk som det måtte gå, jeg tryna ved første forsøk. Jeg tryna ved andre, men tredje gangen fikk jeg det til og kom meg noe ustøtt opp på toppen. Der var det bare å svinge seg nedover. «Bare» var ikke rette ordet. Det gikk rett utfor og rett ned. Jeg klarte ikke svinge og havnet rett i et gjerde med skiene på den ene siden og meg hengende over kanten. Etter åtte turer med knall og fall takket jeg for meg. Nå koser jeg meg heller inne med http://www.norske-casinoer.org/norske-internettkasinoer/ når de andre står i trekket.

Hører på radioen

Politiet forhandler nå med mannen som truer med å sprenge en bombe i Stockholm. Presidenten i Ukraina sier at en avtale snart er klar med EU. Nå skal vi ha litt kultur: i dag ble det klart at staten kommer til å bidra med 1/3 til Landa, det nye Munch-museet. Regjeringen vil være positive til å realisere Munch-museet. De vil se på kostnadene og bidra med en tredjedel. 2,3 milliarder kroner vil bygget koste. Den høyere prislappen er begrunnet med høyere miljøambisjoner. Brannsikring og utsiktspunkter er også mer vektlagt. Landa skal stå ferdig i 2019. Prisen vil nok øke til 2.9 milliarder i 2019. Oslo kommune har allerede søkt Kulturdepartementet om støtte. For det første er Munch en av verdens fremste kunstnere, så det er et viktig nasjonalt ansvar å realisere dette. Prislappen handler om bygget. Hva vil det koste å drive museet og flytte den verdifulle samlingen? Dette jobbes det med. Man får tre ganger så store utstillingsmaterialer. Det politiske dramaet rundt det nye museet er sannsynligvis avklart. Det er er faglig godt grunnlag bak prisanslaget på museet. Siste akt av det politiske dramaet er nok over nå. I går kveld hadde Storbritannias mest fryktede programleder sin siste sending. Han er kjent for sin pågående måte å intervjue på. Han ga samme spørsmål til utenriksministeren 12 ganger. Han insisterte på å få et svar. 25 år i programmet News Night er nå over. Han spurte Tony Blair om han ba sammen med G. W. Bush. Artisten Jack White har slått rekorden for antall solgte vinyl-plater.

Kjellaugs roligste kort

Skal jeg komme meg ut, da?

Skal jeg gidde å ta meg en tur ut i dag, da? Jeg har egentlig ikke lyst, men jeg føler liksom at jeg må. Det er så utrolig flott vær. Sola skinner som den aldri har gjort før. Hele skogen og gresset er knall grønt. Fuglene kvitrer og alt er liksom bare fryd og gammen. Men jeg har bare ikke lyst til å gå ut. Det eneste jeg tenker på i dag, er å krype opp i sofaen min, sammen med katta og bare gomle godterier og spille og chatte på nettet. Men så var det det med å få seg litt sol på kroppen også, da. Jeg har jo den flotte verandaen rett utenfor verandadøra her jeg sitter. Jeg kunne så klart sitte i sofaen på verandaen også, men da ser jeg ikke skjermen på nettbrettet mitt. Da er det litt bortkasta, fordi det er jo det jeg vil. Jeg lurer på om andre også har det sånn noen dager, at de heller vil gjøre ting inne i skyggen enn ute i sola. Det blir liksom litt for mye sol også. Kan vel være at vi nordboere ikke er helt vant til all denne sola som strøymar på oss no. For ett dilemma, liksom. Det finnes verre ting i verden som jeg burde bekymre meg for. Det er jo krig og sult overalt! Så da bestemmer jeg meg nå for at jeg skal sitte inne i dag og gå ut i morgen! Basta!

Mitt favorittlag

Jeg anser laget Manchester United hadde i sesongen 1993 – 1994 som mitt favorittlag. Herregud for noen typer! Skikkelige drauger av noen krigere, alle mann. I mål stod den skumleste og styggeste av de alle – The Great Dane, Peter Schmeichel. Foran seg hadde han Gary Pallister og Steve Bruce. Ikke gutter du ville bryne deg på om du ville gå av banen uten blåmerker på kroppen. Denis Irwin var snill gutt på venstrebacken, mens en 19 år gammel Gary Neville på høyrebacken var uredd, hel gal og pumpet opp til øyeeplene med adrenalin i sin første hele sesong på A-laget. Den sentrale midtbanen ble patruljert av offiserene Roy Keane og Paul Ince. Jeg får gåsehud bare av å tenke på det. Begge kunne spille god, høykvalitets fotball. Men begge kunne sannelig spille beinhard knokkelfotball også. Det var åpenbart at de foretrakk det siste. Hvis Ferguson syntes det ble for tamt hadde han en eldgammel, men fremdeles kampklar og ukuelig Bryan Robson på benken. At folk i det hele tatt orket spille mot oss bare med en sånn sentral midtbane skjønner jeg i ettertid nesten ikke. På topp hadde vi to veloppdragne frøkenspillere – Eric Cantona og Mark Hughes!